Vi starter med en julefortelling som poppa opp i hodet mitt… JA, jeg kjedet meg:
SOKKEN
Jeg tømte den rødgrønne julesokken, den som hadde hengt der helt siden i morges. Det nokså vel gjennomførte mønsteret som hadde blitt strikket forsiktig inn på sokkens legger, hadde blitt sammenklemt mellom de to skuffene i nattbordet. Snømannens glade ansiktsuttrykk var ikke lenger det samme. Skuffene hadde klemt ansiktsområdet såpass at smilet på den stakkars hvite snømannen med stripete rødt skjerf og flosshatt, hadde blitt litt seende ut som en slags misdannelse fra konstruksjonen. Skyldfølelsen grep meg, stakkars snømann.
Jeg tok tak i sokkens ende, der hvor det mørkegrønnet juledekorerte stoffet gikk over til rødt, og løftet armene. Ingenting skjedde. Klumpen som hadde vært plassert helt nederst i det røde området, lå nå noen centimeter lenger inn på det grønne området, der de hvite flekkene som visstnok skulle forestille rolige snøflak som dalte fredelig ned på nattehimmelen. “Ikke ofte nattehimmelen er grønn.”
Som i serien LOST, der turbulensen inntreffer i første episode, fikk klumpen som så ut som at bestod av minst én mandarin, til å føle vreden av VIRKELIG turbulens. Julesokkturbulens er plassert høyest på skalaen, fordi måten sokken rister og dingler på en slik overbrutal måte, er ikke til å sammenlikne med noe som helst. Stakkars mandarin, det må være et helvete der inne.
Ingenting skjedde. Julesokkens svulstliknende klump lå fortsatt vel plassert litt ovenfor snøfnuggene, rolig, mediterende. Det så ut som at den hadde ingen som helst anelse om hva som foregikk på utsiden av det grønne garnet som hadde blitt ført mønstret rundt hverandre ved hjelp av metallredskapene, ledet med ømhet. Rett nedenfor snøfnuggmønsteret var området der det tette, hvite partiet startet.
Som vietnamesere i tørt gress, kunne man se toppen av hårstråene luske under det tette gjennstrikkede partiet på toppen, der den tynne røde kanten var plassert, helt øverst. Jeg kunne se bevegelse av arm som beveget seg sakte, men bestemt på undersiden av det grønne garnet, mot delen der mønsteret begynte for real. Men så, plutselig! Endring! Hånden stoppet! Neglene var et par centimeter fra å berøre undersiden av de hvite snøfnuggene som var innsatt i det grønne, den klamme håndflaten strakk seg enda litt til, bare for å nå dem. Rykningen fant sted i tommelpartiet, der benet til tommelen er festet til en knokkel for muligheten til å bøyes, nederst.
……..
